Posted by on 3. september 2015

IMG_6210

Deltager nummer 206, Wilhelm Beck, i konsentrert driv langs Nidelva. Foto: Gavin Gaudet

Race report Trondheim Triatlon 2015

Endelig hadde dagen kommet! Dagen da sommerens treningstimer omsider skulle omsettes i noe konkret. Ikke bare for å måle krefter i forhold til andre utøvere: For de fleste var det kanskje i aller størst grad i forhold til seg selv.

Trøndelag viste seg fra sin aller beste side denne dagen. Et fantastisk vær, og en blikkstille fjord, la rammene for en fantastisk opplevelse for alle, uansett om man var utøver eller ei.

Allerede på den obligatoriske race-briefen dagen i forkant merket man at det var noe spesielt på gang. Korsang med en liten hyllest til de kvinnelige deltakerne var så absolutt med på å sette en ekstra spiss på arrangementet!

Etter innsjekk av sykkel og klargjøring av den enkeltes skiftesone, ble vi fraktet ut med båt til startområdet ved Munkholmen. Starten var satt til kl 1100. Men en cruisebåt meldte plutselig sin ankomst! Her var det bare en ting å gjøre, sikkerhet måtte nødvendigvis være prioritet nummer en: Starten måtte utsettes. Ergerlig! For oss utøvere ble det fine været nå en ekstra utfordring. Overoppheting og væsketap i solsteken måtte forhindres mens vi ventet i våre svømmedrakter. De tilgjengelige fasiliteter ble hyppig besøkt for å få vann, noen brukte til og med svømmehetta som en vannballong til å drikke fra!

Alt dette resulterte i det litt uheldige at ikke alle oppfattet beskjeden, når den endelig kom, om at utøverne skulle komme seg i vannet og svømme ut til startlinjen. Alle var derfor ikke tilstede ved startlinjen når starthornet gikk. Jeg tilhørte denne kategorien og tapte derfor flere minutter. (Note to myself for next year: Be at the startline when the horn goes off!) Jeg skjønte etter hvert at starten hadde gått, hovedfeltet med dette havet av disse gule hettene var laaangt foran meg. Det var bare å begynne å svømme! Lettere irritert på meg selv ble nå neste utfordring å ikke la det som skjedde gå rett i hodet. Ingen vits i å «eksplodere» av adrenalin og melkesyre halvveis i løpet!

Full fokus på rytme og teknikk ble medisinen. Det fine været gjorde navigering enkelt. Og med nesten blikkstille hav var det også enkelt å se de andre utøverne med de utdelte og nesten selvlysende svømmehettene. Jeg følte meg sterk på selve svømminga. Men så har svømminga også fått spesiell fokus fra min side den siste tiden. For fem år siden kunne jeg ikke crawle 25 meter en gang. Nå er det er kjempegøy å svømme! Og ekstra gøy å svømme i «open water», når forholdene var så perfekte som nå.

Mot slutten av svømmeetappen fikk jeg krampe i venstre legg. Men så, fremme og ut av vannet, godt hjulpet av gode funksjonærer, ventet den aller første opplevelsen med publikum. Det kokte av folk og heiarop! Og ikke bare ved vannkanten, men også hele veien til T1.

Jeg hadde drillet litt ekstra på nettopp det som skulle foregå i T1, og jeg tror jeg satte ny personlig rekord i T1! Så ut på sykkel. Profilen på sykkeletappen hadde en ganske snill start. Første delen var ganske flat, det var derfor mulig å etablere en god rytme og også få i seg litt næring. Det var bare å finne den riktige og nogenlunde komfortable aerostillingen og tråkke i vei. Ved Flakk var den første muligheten for publikum å se på rytterne, og jammen var det merkbart med folk der også! Fokus på sykkeletappen var å ikke bruke alt for mye energi. Jeg visste at det ville komme noen tøffe bakker i den sydvestre delen av løypa, mot Spongdal. Jeg prøvde derfor å få i meg godt med næring en stund før dette partiet, samt påfyll etterpå. Underveis passerte jeg en del ryttere, og noen passerte meg. Det var merkelig å observere hvordan syklister jeg nettopp passerte, etter ganske kort tid passerte meg igjen. Og motsatt! Nei, det var ikke drafting,, i hvert fall så var den pålagte avstanden på 10 m stort sett respektert. Jeg funderte litt på det der og tror det er en eller annen psykologisk effekt hvor man som sykkelamatør ubevisst klapper litt sammen etter å ha passert en annen syklist, selv om man tror man har det omtrent det samme tempoet hele tiden. Inn mot T2 fikk jeg i meg ekstra mye sportsdrikke. Jeg regnet med at jeg ville være på minussiden både ift næring og væskenivå, men det viste seg senere at væskeinntaket faktisk ble for stort.

I T2 var det nå kommet enda mer folk. Det var horder av dem, og hvilken stemning! Ekstra artig å få et lite glimt av min egen sønn og hans familie som hadde tatt turen til Ilsvika.

Nå var det «bare» 12 km løping som gjenstod. Den velkjente «tømmerstokk»-følelsen i beina ga seg heldigvis relativt raskt, og den første bakken langs Ilabekken var det bare å forsere. Her var det noen som gikk, tydeligvis rester av tømmerstokk-bein! Men magen min hadde nå problemer. For mye sportsdrikke på slutten av sykkeletappen! Jeg bestemte meg for å stoppe på toppen av denne bakken og late vannet, det ga også magen akkurat den lille pustepausen den trengte. Nå var det bare å etablere en god flyt i løpinga. Jeg holdt relativt god fart langs Nidelva, kroppen fungerte ganske bra nå. Også her var det masse folk å heiet på oss løpere! Men det var til tider trangt langs denne grusveien, det var også en god del folk som vandret på den samme stien i det utrolig flotte været. Her måtte man være våken! Ved Bakklandet var det en drikkestasjon, jeg tok sjansen på å få i meg et par slurker med sukkerdrikke og det fungerte bra. Opp bakken til festningen fløyt det overraskende godt og jeg passerte en del andre utøvere her. Jeg tok igjen en kar på toppen av bakken, vi pratet litt før jeg løp fra ham. Trodde jeg. For nede langs Nidelven hørte jeg et lyden av et hurtigtog bak meg, og der var han tilbake, sterk som bare det! Jeg hadde nå kjent antydninger til strekken i venstre legg en stund, jeg begynte også å merke hardkjøret, og jeg hadde ganske enkelt ikke mer å svare med. Han startet en vanvittig imponerende langspurt fra bunnen av Ilabekken, og hele veien til mål. Det var idrett på høyt nivå!

Jeg klarte såvidt å løpe opp den siste korte men bratte bakken. Nå var det bare oppløpet igjen. Enda en gang ble publikums heiarop mottatt med stor glede, og jeg prøvde å få til en slags spurt. Og til slutt, det obligatoriske gledeshylet når jeg passerte målstreken! Et hyl både for gleden av et løp jeg synes gikk veldig bra (bortsett fra selve starten), men også for å være ferdig med slitet.

På grunn av sykdom og skade var dette den første ordentlige triatlonkonkurransen på tre år. Det var så herlig å være tilbake igjen! Treningen og de andre forberedelsene ga frukter alle sammen, og resulterte i en kjempeopplevelse for min del. Men rammene rundt årets konkurranse kunne heller ikke vært bedre! Blikkstille sjø, rolige vindforhold på sykkeletappen og masse herlig publikum langs hele løypa gjorde dette til en helt spesiell opplevelse! En triatlonkonkurranse er ikke mulig å gjennomføre uten en hel masse funksjonærer . Tusen takk for innsatsen som gjorde et slikt arrangement mulig å gjennomføre!

Wilhelm Beck 🙂

Posted in: Ukategorisert