#170 i fint driv på sykkel etter en innholdsrik svømmeetappe inn fra Munkholmen. Foto: Gavin Gaudet
I lengre tid hadde jeg hatt lyst til å prøve triatlon. Som ung hadde jeg drevet med svømming og i de siste årene hadde jeg syklet og gått langrenn. I tillegg hadde det blitt noen løpeturer innimellom. Derfor tenkte jeg at triatlon kanskje kunne passe for meg.
Tidligere år hadde det alle plassene til Trondheim Triatlon blitt revet bort fort. Derfor fulgte jeg med når påmeldingen åpnet, og innen en time etter at den var åpnet var jeg påmeldt.
På Munkholmen
Så var den store dagen kommet for mitt første triatlon. Sola stekte og vi satt ute på Munkholmen ventet spente og svettet, drakk sportsdrikk og spiste energibarer. Vi pratet om hvordan vi hadde ladet opp til dagen mens vi ventet på at konkurransen skulle starte. Litt før klokka 11 fikk vi beskjed om at en cruise-båt måtte passere først. Enda mere venting…
Svømmingen
Cruisebåten hadde endelig lagt til kai og vi fikk endelig lov til å gå ut i vannet. Jeg gikk ut i den steinete fjæra nord på Munkholmen. Det var en god følelse å begynne å svømme, akkurat passe varmt.
Våtdrakten hadde jeg fått låne av en kompis. Jeg hadde prøvd den to ganger før konkurransen. Sist gang var 4 dager tidligere. Da hadde jeg fått noen stygge brannsår på nakken av gnisningen fra våtdrakten. Jeg hadde sendt et bilde av sårene på nakken til kompisen min med tekst «Det spøker litt for triatlonen på søndag», hvorpå jeg kjapt fikk et svar tilbake «Har du ikke hørt om vaselin?».
Sårene var så store og vonde at jeg hadde vurdert å ikke stille opp, men alle jeg snakket med mente at jeg i alle fall måtte prøve. På apoteket hadde jeg fått kjøpt godt med plaster og bandasje. Disse hadde jeg lagt på om morgenen før jeg dro hjemmefra. I tillegg hadde jeg smurt på mengder med vaselin.
Det var et godt stykke ut til startbøya. Jeg tok det med ro slik at jeg slapp å vente så lenge på startskuddet, men plutselig var jeg fremst blant svømmerne på vei til start. Det ble en stund å vente på startstreken og vi gled sakte framover. Det ble trangere og trangere helt fremst i startfeltet. Mer og mer knuffing. «Et minutt igjen til start» ble det ropt. Tida gikk sakte og det ble enda trangere framme der jeg lå. Plutselig smalt det og det var fullt kaos. Knuffingen før start var bare småtteri i forhold til nå, for nå var det slåssing. Jeg forsøkte å kjempe til meg en plass mens jeg ble sparket og slått. Jeg fant ut at jeg skulle legge meg litt bak og etter noen sekunder var alt bedre.
Gule bobler ble pisket opp i det svarte vatnet. Jeg fulgte svømmerne foran meg. Så delte de seg og valgte ulike retninger. Jeg valgte å følge han som svømte til venstre, selv om det føltes som om det gikk litt saktere. Der ble jeg liggende og sikte etter de gule boblene. Hastigheten var sånn passe og det eneste jeg måtte tenke på var å følge boblene. Av og til så var jeg litt ut av kurs men kom fort inn igjen.
Da vi nærmet oss målet for svømmeetappen, så jeg at vi lå langt inn mot land, godt til venstre for bøyene. Svømmeren foran meg stoppet opp litt for å orientere seg. Svømte litt til og orienterte seg igjen. Vi var langt inn mot land og måtte svømme litt ut igjen for å treffe målgangen for svømminga. Jeg syntes han fortsatte å svømme for mye mot venstre, og skiftet litt kurs rett mot målgangen.
Av en eller annen merkelig grunn fant jeg det for godt å svømme på de siste meterne for å komme først. Jeg kom til land, reiste meg og sjanglet opp. Ganske raskt kom krampene. Jeg greide nesten ikke å gå. Mens jeg sjanglet opp trappa fikk jeg høre at jeg var 4 minutter etter førstemann. Krampene gav seg ikke. Jeg forsøkte å strekke ut, men ingen ting hjalp. Mens jeg sjanglet bortover mot skiftesona med kramper i begge bein, føltes det som om flere titalls personer passerte meg. Det overrasket meg hvor tettpakket det var av publikum. Hele veien fra vi gikk opp av vannet til skiftesona var det tettpakket av folk som heiet oss fram.
Da jeg gikk opp trappa rett før skiftesona, dro jeg av meg overdelen av våtdrakten. Plutselig hørte jeg en kjent stemme: «Kom igjen Per Ola! Det herre går bra. Kom igjen!». Det var søskenbarnet mitt Stian som stod der og ropte. Alt jeg greide å svare var noe med kramper.
T1 Skifte fra svømming til sykkel
Inn i skiftesona fant jeg i etterkant ut at jeg var nummer 15, til tross for krampene. På plassen min hadde jeg linet opp alt sammen nøye planlagt. Det var enkelt å finne plassen min for der hang den røde sykkelskjorta på sykkelen. Smart tenkte jeg, ingen andre hadde tenkt på det. Jeg rev av meg våtdrakten – i alle fall forsøkte. Den høyre foten satt fast. Jeg rev og slet og til slutt fikk jeg den av. Så på med sykkelskjorta. Arma inn i feil hull. Prøv på nytt. På med sokkene. Våte bein og sokker er noe dritt. Tørke, tørke og forsøk igjen. Ja, nå gikk det. Og så andre foten. Samme problemet om igjen.
Jeg observerte at mange løp nesten rett gjennom skiftesona. I ettertid så jeg at 10 personer hadde passert meg mens jeg skiftet til sykling.
Syklinga
Så sprang jeg der med sykkelen. Da jeg kom opp til asfalten stod Stian der igjen og heiet. Det varmet. Jeg hev meg på sykkelen bare for å høre vaktene ropte «STOPP! Ikke før den hvite streken». Jeg hoppet av løp fem meter og over streken, og så var sykkeletappen i gang.
Dette skal gå bra! «Svømmerne som kom først er sikkert ikke gode til å sykle» tenkte jeg. Jeg syklet på, men tok ikke igjen så mange som jeg tenkte. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg hadde svømt så godt at jeg nå var blant de aller beste i hele konkurransen. Det var ikke så lett som jeg tenkte å sykle med dem.
Jeg fant tempoet mitt og syklet forbi noen mens enda flere syklet forbi meg. Av og til hørtes det ut som om det kom et tog på skinner. Da var det temposyklene med platehjul som kom. Ganske fascinerende. Mens jeg syklet videre spiste og drakk jeg som planlagt. Ofte kom det raske temposykler forbi meg.
Sykkelen min fungerte bra. Jeg hadde fått lånt racersykkelen til min svoger. Det var en 8 år gammel godt utstyrt racer uten tempobøyle. Den var litt lang, men det var generelt en god sykkel.
Så kom jeg til bakkene ytterst på Byneset. Når jeg sykler terrengsykkelritt blir jeg alltid syklet fra i bakkene. Jeg gjorde som vanlig i bakkene og trødde på. Overraskende nok, så tok jeg igjen mange her. Jeg fortsatte videre i mitt eget tempo og kom til slutt til skiftesona igjen.
T2 Fra sykkel til løp
I skiftesona gikk det greit. Jeg fant mine gode gamle joggesko som jeg hadde kjøpt i fjor. Det var disse som hadde gitt meg løpegleden tilbake og nå skulle vi nok en gang ut på tur.
Løpinga
Jeg løp ut fra skiftesona, i alle fall forsøkte. Beina var ikke like lette som de andre gangene jeg hadde trent på både sykling og løping. Beina bevegde seg ikke. Stegene var korte. Jeg strevde med å komme meg framover og lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom den neste timen.
Det var det overraskende mye publikum. Mange deltagere kom rasende forbi. En av dem spurte meg hvordan det gikk med nakken min under svømminga. Da kom jeg på de to store brannsårene jeg hadde fått på den siste av de to svømmeturene med våtdrakt. «Bare bra» rakk jeg å svare før han føk videre.
Løypa gikk gjennom Ilsvika. Der var det fullt av både tilskuere og badende. Jeg ønsket meg ned i sjøen for å kjøle meg ned men ble motivert av alle folkene som stod der og heiet oss fram. Vi sprang opp langs parken ved Ilabekken. Jeg tenkte at her har virkelig arrangøren fått til å legge løypa i fine omgivelser.
På Øya, rett etter friidrettsbanen, møtte jeg førstemann som kom i retur. Det var imponerende hvor lett og elegant han løp mens jeg haltet framover. Langs Nidelva var det enda mere tettpakket av folk og publikum.
På Bakklandet møtte vi den virkelige stigningen. Her skulle vi opp til festningen. I tillegg fikk vi vann! «Vann! Vann!» ropte jeg. Litt gikk i munnen mens det meste gikk rett i håret. Ahhh, det var godt.
Oppover mot festningen bar det. Forbi Singsaker studenthjem og så på nedsiden av murene på festningen. Da jeg rundet og kom til oversiden av festningen, hørte jeg nok en gang en kjent stemme: «Kom igjen Per Ola!». Det var svogeren min, han som hadde lånt meg sykkelen sin. Oppmuntrende sa han «Du løper lettere enn mange andre».
Oppmuntringen må ha hjulpet for derfra gikk det lettere, om ikke så raskt. Tilbaketuren langs Nidelva gikk allikevel fort og snart var jeg i Ilsvika igjen. Speakeren sekunderte inn løpere. Jeg hørte tiden de andre kom inn på mens jeg løp langs strandkanten. «Greier jeg det på 3:17», tenkte jeg.
De siste meterne var tunge men allikevel lette. Langs oppløpet var det fullt av folk som heiet oss fram. Endelig var jeg i mål. Godt fornøyd med å ha gjennomført på 3:17:45
Oppsummering
Etter løpet ble jeg sittende i skyggen i en bakke like bak mål. Jeg var verken tørst eller sulten. Bare veldig sliten og veldig fornøyd. Jeg så utover mengden med publikum og løperne som kom løpende i mål. Speakeren sekunderte inn løper etter løper. Dette var et utrolig flott arrangement tenkte jeg.
Som en liten kuriositet tror jeg at ingen andre ble passert av så mange som meg på syklinga og løpinga. Med passering som nummer 15 etter svømminga endte jeg opp som nummer 102 totalt. Det vil si at jeg ble passert av minst 87 personer.
Per Ola Sneve