Trondheim triatlon 2012

Resultater

Resultater fra testløp 2012:

Omtale

Erin Bachynski deltok på gjennomkjøringen i 2012, og var dronningen av skiftesone 2. Her er hennes beretning om ferden. Eventyret begynte med en sykkeltur til Pirbadet, med en tung ryggsekk og vått sykkelsete fra gårdagens regn. Jeg kom til startområdet i god tid. Der fikk jeg sette ting på plass, hente startnummer, og treffe mange ivrige triatleter! Etter infomøtet ble det buss- og båt-tur til Munkholmen. Været var grått og litt kaldt, men stemningen var god! Det var tid til å ta en rask tur rundt øya, og så ta på meg min nye våtdrakt, som jeg ikke hadde brukt før den store dagen. Svømmeetappen er min sterkeste del av triatlon, selv om jeg klager litt hver gang jeg setter føttene inne i det kalde vannet! Etter noen gruppebilder, startet vi i vannet - med kajakker og livredningsbåt som selskap. Etter noen få armtak fant jeg rytmen, og prøvde å bare fortsette fram mot byen, med Tyholttårnet som navigeringspunkt. Noen sier at det var strøm, men det var det umulig for meg å vite, siden jeg alltid svømmer mot høyre uansett. Jeg følte meg trygg og avslappet hele veien, og kunne se én svømmer og to kajakker foran meg. Da jeg kom til den fantastiske svømmeplattformen, så jeg en gjeng tilskuere, og da ble det veldig pinlig for meg når jeg ikke kunne få våtdrakten av… To-tre menn som svømte bak meg syklet bort, mens jeg fortsatt forsøkte å få armene ut i tre lange minutter. Da jeg endelig klarte det, var det bare en kort sykkeltur fram til det som jeg fryktet mest: Å sykle gjennom tunnelene! Heldigvis fikk jeg følge av en kompis, som oppmuntret meg til å ta det med litt ro, og ikke bare sprinte for å komme ut i friluft igjen. Og… tunnelene var ikke så ille etter hvert, så jeg vant en liten kamp mot klaustrofobien. Siden jeg er en svak syklist, fikk jeg hilse på de fleste andre minst to ganger: Først når de syklet forbi meg, og siden når de var på vei tilbake lenge før jeg hadde kommet til vendepunktet. Selv om mesteparten av deltakere tok meg igjen, ble det en fin sykkeltur for meg. Jeg syklet i ganske jevnt tempo i fine forhold, og litt sol. Jeg visste at det er vanskelig å få nok energi til løpedelen, og derfor prøvde jeg en energigel for første gang i livet. Den smakte forferdelig, og jeg spiste (drakk?) bare halvparten, før jeg la den i sykkeljakkelommen igjen. Etter turen tilbake gjennom tunnelene og fram til skiftesonen, prøvde jeg å sette rekord for kortest T2 (som revansje mot T1). Siden jeg ikke har sykkelsko, er det bare å ta av hjelmen og løpe avgårde. Dessverre glemte jeg i T2 at gel og sykkelverktøy fortsatt var i lommen.. Så jeg løp med dem – ikke så veldig lurt, det ble en del gel overalt. Jeg anbefaler ikke å løpe med åpen gel i lommen. Det var vondt å springe i begynnelsen, og jeg merket fort at jeg trenger litt mer løpetrening. Jeg var glad for en pause ved drikkestasjonen, men måtte gå noen steg opp til Festningen før jeg endelig følte at beinene fungerte igjen. Det var en løper ikke så langt foran meg i begynnelsen, men han forsvant lengre og lengre fram… Til slutt kom jeg i mål etter litt mer enn 3 timer. Sliten, men fornøyd med den fine opplevelsen! - Erin