Svein G. Bergvin

«Det samme hvor sliten du er så blir du båret frem av noen som heier og roper navnet ditt. Det er et vanvittig adrenalinkikk der og da.» Historikk: Jeg har alltid synes det å trene er gøy og å stadig utfordre meg til å nå nye mål. Har vært igjennom Birken og forskjellige andre ski og sykkel ritt. Så var vi fire kollegaer som satt til lunsj og snakket om Trondheim Triatlon en mandag for fire år siden. Det hadde vært spennende å vært med på i 2014. Vi var alle enige om å melde oss på, men til slutt var det bare jeg som gjorde det. Sykling og løping det går no tenkte jeg, men svømmingen det ville bli et lengre lerret å bleke. Jeg meldte meg på svømmekurs og begynte å svømme. I tillegg så trente jeg spinning og løping. Målet var Trondheim Triatlon 2014. Jeg fullførte, men dette ga en god mersmak. Etter å ha fullført også i 2015 var jeg innstilt på at 2016 kan jeg stille som funksjonær. I slutten på november i fjor så satt jeg på ipad`en å sjekket om Trondheim Triatlon 2016 var fulltegnet. Det var 6 plasser ledig så jeg tok en rask beslutning om at dette ville jeg være med på også i 2016. Som tenkt så gjort og etter noen tastetrykk så var jeg påmeldt. Forberedelse: Jeg hadde trent jevnt utover høsten med løping, intervall og styrke. Svømmingen var det heller dårlig med etter at Elexia i Trondheim valgte å nedlegge svømmebassenget. Jeg hadde lært meg crawle teknikken så jeg tenkte at svømmingen tar jeg igjen til våren. Vinteren gikk med mange fine skiturer og løpeturer. For å vedlikeholde sykkelformen så kjøpte jeg en sykkelrulle som jeg hadde hjemme for da kunne jeg sykle på de dagene hvor været var som verst. Våren gikk og jeg hadde tre til fire treningsøkter i uken. Varierte mellom ski, løping, styrke og sykkel. Etter påske ble skiene lagt på hylla og jeg fortsatte med løping, styrke og sykkel. Når det gjaldt løping og sykkel så gjennomførte jeg distansene hver for seg. Sommeren kom og da kom også våtdrakten på og da ble det i tillegg til de andre øktene. Sommerferien trente jeg nesten hver dag, både med at vi gikk lange turer, svømte lange strekninger og løp både langturer og i trappene. (Det er utrolig hvor mye oppmerksomhet en kan få dersom man har på seg en Swix overdel og løper trapper i Sør-FrankrikeJ). August kom og jeg begynte å få gruetid i forhold til om jeg hadde trent nok. For min del er det vanlig med gruetid i forhold til større fysiske påkjenninger. Jeg trente jevnt og trutt mot triatlonet og hadde min siste økt med trappetrening i Granåsen siste mandag før løpet. Jeg våknet opp på tirsdag og kjente at kroppen ikke var helt i form. Det ble verre ut uka og fredag så måtte jeg kaste inn håndkledet ta noen Paracet og finne sengen. Jeg var riktig bekymret for at jeg kom til å gå glipp av årets mål. Lørdag var formen bedre og jeg tok meg en liten tur med sykkelen. Det kjentes greit ut. Vi som skulle delta skulle møtes til innsjekk og informasjon om Trondheim Triatlon i Ila. Jeg var ute i god tid og fikk registrert meg og fikk min sekk med deltagernummer, Triatlon skjorte etc. Vi satt oss ned i gresset for å få informasjonen fra Lars. Midt ut i Lars sin seanse så ba han en av deltakerne å komme opp. Hun som kom opp het Siri Getz Sollie. Å høre hennes sterke historie om rusmiljø og metadonbehandling gjorde et sterkt inntrykk. Hun hadde satt seg som mål å fullføre Trondheim Triatlon, men i tillegg så skulle hun slå sin mann som også skulle starte. Konkurransedagen: Jeg sto opp til normal tid etter natt med dårlig søvn. Gikk gjennom alt og at alt var pakket ned. Etter en god frokost med ekstra drikke ordnet jeg to matpakker og en ekstra vannflaske i tillegg til vannbelte til løpinga og flasker på sykkelen. Den ene matpakken skulle jeg spise på Munkholmen og den andre skulle jeg ta på sykkelen. Jeg fikk kona til å kjøre meg ned til Ila og tok av utstyret og bega meg mot skiftesonen. Været var som vanlig på Trondheim triatlon fint og med nesten ikke noe vind. Dette blir en fin dag tenkte jeg og håpet på en god reise. Når man er i skiftesonen så kommer man lett i kontakt med de andre. Man kan kjenne nervøsiteten i luften og alle er opptatt av de små detaljene. Når jeg har kommet så langt opp mot start så kjenner jeg at nervøsiteten gir seg og jeg begynner å fokusere på arbeidsoppgavene som jeg har foran meg. Jeg traff Anders, en kjenning av meg, og sammen gikk vi ned for å ta båten over til Munkholmen. På veien ut fikk jeg fortært matpakken og drukket resten av vannet som jeg hadde med. På Munkholmen var det felles samling til fotografering. Det gikk greit og etter det var det våtdrakten og badehette på i tillegg til svømmebriller og ørepropper. Jeg gikk ut i vannet og fjorden kjentes bra ut. Jeg tok noen svømmetak og alt virket ok. Jeg lå i vannet ved siden av kajakkene helt rolig i sjøen. Jeg så på Munkholmen og la merke til av jeg drev mot Ranheim. Det var strøm i fjorden. Jeg prøvde å kompensere med å ta et par tak brystsvømming, men jeg kom ikke av flekken. Da gikk starten og jeg begynte å crawle. Jeg hadde bestemt meg at jeg skulle ligge litt bak slik at jeg ikke fikk noen armer eller ben i hodet. Starten gikk fint. Jeg begynte å crawle og hadde bestemt meg å puste på hvert andre tak. Jeg hadde fått et tips fra min svømmetrener om takten på «we will rock you». To utpust under vann og en inndragning over vann. Det fungerte greit. Etter hvert så fikk jeg problemer med å orientere meg for det ble litt bølger. Når jeg løftet hode så fikk jeg vann i ansiktet. Det gjorde at jeg måtte begynne å bryst svømme allerede før første kjegle. Jeg passerte den på bysiden og var veldig nær den. Etter den passeringen så drev jeg ganske kraftig mot Fosen og passerte neste kjegle 200 – 300 meter på motsatt side. Nå måtte jeg kompensere med ytterligere brystsvømming for å holde kursen, men var fortsatt langt ut på den tredje kjegla. Ved passering av den så jeg mål og fikk i gang crawlingen igjen og var opp å korrigerte kurs på hvert tiende tak. Resten av svømminga gikk helt fint uten noen problemer. Vi ble hjulpet opp av vannet i Ila og jeg kjente at jeg var sliten i bena. I Ila blir man møtt av en jublede folkemasse og det samme hvor sliten du er så blir du båret frem av noen som heier og roper navnet ditt. Det er et vanvittig adrenalinkikk der og da. Å komme seg til skiftesonen gikk greit samt å få av våtdrakt å på med hjelm og sykkelsko. Brødskiven ble fortært ut av skiftesonen. Tidsmessig så var det blitt tungt. I fjor brukte jeg 43 min på svømminga og i år brukte jeg 1.18. Håp om ny pers lå i grus, men jeg skulle fullføre. Jeg kom i gang og fikk etter hvert et rygg som jeg fikk los på. Det er god motivasjon å bare ligge der. Ha fokus på å sykle så rasjonelt som mulig. Få de gode tankene i hodet og holde ut. Å sykle rundt Byneset er fint i seg selv og været var bra så det var bare å holde fokus. Opp bakkene før golfbanen så var det flere som var ned i kjelleren og det ga fornyet motivasjon. Fikk passert et par stykker og det gjorde godt for selvtilliten. Fordi golfbanen og retning mot byen igjen fikk jeg los på en ny rygg. Jeg følte at det strekket gikk greit og etter hvert så dukket Ryebakken opp. Jeg mintes ordene til Lars på infomøte dagen i forveien. «Ta det med ro ned Ryebakken!» Det gjorde jeg selv om farten var så stor at jeg nesten var utenom komfortsonen. Han som jeg hadde los på hadde tydeligvis ikke hørt på Lars og etter bakken måtte jeg dra på ekstra for å komme opp i rett avstand til han igjen. Turen fra Flakk og inn til skiftesone gikk også bra, og da var jeg glad for jeg hadde syklet en del mil i forkant. Inn i skiftesone og av med hjelm og sykkel sko, på med vannbelte og joggesko. Når jeg løp ut var allerede de beste kommet i mål. Tidsskjemaet mitt var sprengt selv om jeg klarte å ta inn litt tid på syklinga. Avstanden til fjoråret var likevel så stor at nå hadde jeg fokus på å fullføre. Føttene var stive etter den lange svømmeturen, men jeg synes det gikk greit fremover. Selv om en ligger langt bak i feltet så er det alltid noen å ta igjen eller å selv bli tatt igjen. Det er nesten alltid oppmuntrende ord å høre når man løper forbi eller man blir forbi løpt. Oppmuntrende ord kom også alle funksjonerende med og det gjør at du blir løftet frem selv og du ikke har en helt god dag. Etter målgang så måtte jeg i bakken for å hente meg inn igjen, men med kona som en støttende representant fra familien sørget hun for mat og drikke til en sliten deltager. I målområdet var det også en naprapat som fant noen ømme punkter både i lår og legger. Etter litt knaing var jeg på bena igjen og formen sterkt stigende. Hvilken opplevelse som Trondheim Triatlon klubb klarer å gi oss deltagere er helt ubeskrivelig. Det er en veldig god ramme rundt arrangementet og man blir hele tiden heiet frem av funksjonærer og publikum. I år som i fjor sitter jeg og tenker på at jeg skal være funksjonær neste år. Svømmeetappen var tøff i år, men etter å ha fått det på litt avstand så kjenner jeg at lysten på å komme tilbake som deltager neste år er der. Takk til alle som bidro til at arrangementet ble så vellykket. Svein G. Bergvin