Ingvill og Daniel etter vel gjennomført Trondheim triatlon 2016
Jeg debuterte med triatlon på Norseman i 2004. Det ga mersmak. Det ble Norseman i 2007, 2010 og 2012, Axtri i 2012 og 2016, Ironman Kalmar i 2013 og 2014, Ironman Haugesund og København i 2015, Trollveggen triatlon i 2011,2012 og 2013.
Da jeg fikk høre at det skulle bli Trondheim triatlon med svømming fra Munkholmen, var jeg fyr og flamme, men det har ikke klaffet før i år. Tenk for en opplevelse! Det blir ikke kulere enn å svømme fra Munkholmen og inn til Trondheim for en som har bodd i Trondheim fra 1986 til 2008, og som lengter tilbake! 2016 skulle bli året! 21. august var ryddet for andre gjøremål. Det ble dessuten julegave til min yngste sønn, Daniel på 22 år. Dette skulle vi gjøre sammen, dette skulle bli hans triatlondebut.
Den 19. august kjørte vi fra Drammen og Fetsund til Trondheim, veldig spente og veldig klare. Vi så begge fram til den lange svømmeetappen med skrekkblandet fryd. Syklinga og løpinga skulle vi klare lett, etter å ha løpt sammen i København maraton og sykla sammen på Trondheim – Oslo tidligere i år. Daniel begynte å svømme for noen uker siden. Selv har jeg svømt mye, men jeg svømmer så veeeldig sakte. Det har ikke blitt bedre etter at jeg fikk konstatert artrose i begge skuldrene. Men jeg kan kråle så langt jeg vil uten å bli sliten, så i land kommer jeg!
Så var den store dagen plutselig der. Vi gikk gjennom kassene våre, og forsikret hverandre om at vi hadde huska alt. Så dro vi til T1/T2 med sykler og kasser, iført våtdrakter og klare som egg. På båten utover traff jeg mange kjente og skravla i vei. Daniel var plutselig veldig stille. Planen var at han skulle ligge rett bak meg, så han ikke åpna for hardt. Etter fotosession på Munkholmen, gikk vi ut i vannet, venta på startsignal, og så var vi plutselig i gang. Det var ikke så kaldt, bare på fingrene, noe som skulle vise seg å bli et problem for meg. Det gikk ganske bra fram til første gule bøye, og jeg kjente Daniel slå meg på føttene hele tida. Det var betryggende. Jeg kom litt ut av kurs mellom bøye 1 og bøye 2, fikk justert kursen, og syntes det gikk bra. Jeg så færre og færre andre svømmere rundt meg, så jeg skjønte at jeg var langt bak, men det er jeg vant til. Plutselig kjenner jeg ikke Daniel lenger. Har han sakket akterut, eller var det han som faktisk svømte forbi meg? Det var jeg usikker på. Men jeg peilet meg inn på bøye 3, og syntes det tok veldig, veldig lang tid før jeg nådde den. Jeg klarte ikke å samle fingrene mine, og kjente at vannet bare fossa mellom fingrene. Ikke veldig bra! Så var det «bare» siste biten igjen, fra bøye 3 til de to store røde bøyene ved land. Men herregud så sakte det gikk! Noen svømte forbi meg. Ok, da var jeg sikkert ikke helt sist. Endelig var jeg mellom de røde bøyene, blei dratt opp av sterke armer, og fikk sjangla meg opp den bratte trappa.
Jeg løp bortover mot T1 mens jeg febrilsk prøvde å dra ned våtdrakta. Mannen som kom opp av vannet bak meg, hjalp til med ermene. Der var sykkelen min. Fullt fokus på å få av drakta, på med hjelm og startnummer, helle ned en flaske Styrk med kaffe, grabbe en banan, og løpe ut på veien. Nå skulle jeg begynne med det jeg kan best, nemlig sykle fort! Det ble en fest på sykkel! Jeg tok igjen mange, og koste meg rundt Ytre Byneset og rundt ved golfbanen og tilbake til Rye, Flakk og Ilsvika. For en herlig tur! For et vær, og for et proft opplegg! Blide funksjonærer som stoppet trafikken i alle kryss mens de heiet meg fram! Plutselig var jeg tilbake i skiftesonen. Men hvor var Daniel?
Det gikk fort i T2. Når været er bra, er det jo bare å få av seg hjelm og sykkelsko og på med joggesko. Så var det ut på sjarmøretappen. 12 flotte kilometer gjennom Norges flotteste by, med masse fastboende og nye studenter som ivrige tilskuere. Jeg følte meg løfta fram av heiarop hele veien. Flere kjente sto også langs løypa. Min venninne, Tove, måtte få en klem også! Ved festningen sto min eldste sønn, Chrstian, og heia. Han kunne fortelle at Daniel hadde passert 10 minutter før meg. Så moro! Så stolt jeg er av ham! Fra festningen og ned til mål gikk det lett som en lek, og jeg følte at jeg hadde lyst til å løpe en runde til! Men da jeg hørte Daniel rope «Heia Mamma!» like innafor målseilet, var det deilig å komme i mål, og få den flotte håndlagde medaljen rundt halsen, og gi Daniel en klem!
Mor og sønn var så stolte, både av oss selv og hverandre. Stor takk til dere som har jobba så hardt for at vi som deltok skulle få oppleve dette! Vi kommer igjen!
Ingvill Merete Stedøy, 58 år (snart 59)