Posted by on 4. september 2015

IMG_6299

Mind over matter: Arne Gjedrem ute på løpeetappen. Foto: Gavin Gaudet

Løpsberetning fra Trondheim triatlon Oppkjøringa Jeg hadde egentlig planer om å melde meg på Oslo triathlon i år, men ettersom vi flyttet til Stjørdal i begynnelsen av februar passet det å endre litt på planen. Tidlig i vår fikk jeg tak i et startnummer til Trondheim triatlon på finn, og kunne starte med mer målrettet trening. Oppladningen gikk stort sett etter planen, og jeg hadde loggført ca 50 treningsøkter fra mars og frem til den store dagen. Ikke all verden, men likevel ok når du har full jobb og familie. Rundt midten av juli kjente jeg smerter i det ene kneet, og fikk etter konsultasjon med fysioterapeut påvist løperkne. Derfor har løpetrening i sin helhet blitt erstattet med trening av støttemuskulatur og skadeforebygging de siste fire ukene. Jeg ble anbefalt å løpe med store sirkulære bevegelser i vannet med våtdrakten på for å få litt løpsspesifikk trening. Forsøkte dette et par ganger og treningseffekten kjentes bra, men selv for en triatlet med neoprenhette finnes det grenser for hvor teit en vil se ut. Før start Møtet dagen før var genialt for å toppe motivasjonen. Å sitte på gresset og speide ut mot Munkholmen mens NTNU`s kompetente mannskor sang humoristiske sanger fungerte bra. Dette sammen med info og peptalk fra Lars og forskjellige triatlonmennesker skapte en fin ramme rundt konkurransen. Været på racedagen var upåklagelig. Nesten vindstilt, sol og 24 grader. Jeg stod opp, fikset tatoveringen (deltagernummer på skulder), og spiste musliblanding med lite fiber og mye energi pluss et par skiver med peanutsmør. Alle klistremerker og nummer var festet kvelden før, så det var bare å hekte sykkelen på bilen og suse avgårde. Klokken 0830 ankom jeg skiftesonen og fant en ledig plass helt i enden. Der fant jeg også flere av de brilliante triatletene fra Stjørdal som jeg har vært så heldig å komme i kontakt med. Her hjalp vi hverandre med å huske alle de små detaljene som vi alle hadde tenkt på, men som må spikres i løpet av kort tid i skiftesonen. Da vi var ferdige, ruslet vi mot kaia mens jeg strevde litt med å få riktig tidtagningsinnstilling til triathlon på pulsklokken. Logistikk og transport var ordnet på en upåklagelig måte, og båtturen ut til Munkholmen må sies å være noe av det som gjør konkurransen spesiell. Ute på Munkholmen fikk vi etter en liten stund beskjed om at starten var utsatt pga. et cruiceskip som var forsinket. Enda litt mer tid til å meditere over det speilblanke vannet inn mot Ilsvika (eller føle pulsen stige). Etter bildetagning og på og av med drakten en del ganger, var det endelig klart til start. Vanligvis ville jeg lagt meg ut til siden i feltet, men ettersom det virket som alle andre hadde tenkt det samme endte jeg opp med å velge midten. Det tok litt tid å svømme ut til startstreken, og jeg er usikker på om alle var fremme der før racet ble blåst i gang. Og JA!: Det å stille på startstreken til Trondheim triatlon med alle de forberedelser det innebærer føltes allerede som en seier! Følelsen av å ligge i vannet og vente på startsignalet sammen med tre hundre andre spente triatleter var magisk. Vi lå og vaket på terskelen til et eventyr på årets fineste dag. Og med historisk sus fra både Munkholmen og Kristiansten festning måtte vi bare innse at dette var en opplevelse av episke dimensjoner. Svømming Start signalet gikk, og dermed var vi i gang. Jeg vekslet litt mellom å puste på tredje hvert tak og andre hvert tak i starten. Det var egentlig helt greit å svømme med andre tett opp til begge sider, så lenge en crawlet. Feltet var forholdsvis spredt så det ble lite av slåssingen jeg har hørt så mye om. Etter en halv kilometer måtte jeg legge meg på rygg. Jeg svømmer nesten like fort på rygg som når jeg crawler, og liker godt å veksle mellom disse to teknikkene nå før crawlteknikken er så bra at jeg kan crawle hele distansen. Jeg måtte bare passe på at jeg ikke hadde noen bak meg, siden jeg bruker brystbeintak. Jeg ville helst ikke stå ansvarlig for brekte fingre. Det var en del tilskuere i småbåter inn mot Ilsvika. Dette var i utgangspunktet artig, men det var til tider litt ubehagelig med all eksosen som ble liggende på vann overflaten. Min nærmeste konkurransereferanse er Tuddal triathlon, som jeg deltok på i fjor. Der svømte jeg 1500 m på 31 min. Ettersom jeg i år anser teknikken min som hakket bedre hadde jeg et håp om å holde dette tempoet i to kilometer og dermed ende opp på ca. 45 minutter på svømmingen. Det gikk fint! Landgangen var overveldende med flere tusen tilskuere i Ilsvika, deriblant min familie som heiet meg opp av vannet. Mens jeg sprang oppover den bratte skråningen skled jeg og falt rett i bakken så jeg fikk en god flenge i våtdrakten. En sympatisk medtriatlet tok seg tid til å spørre om det gikk bra! Trivelig! På mange måter var dette litt talende for løpet slik jeg opplevde det. Stemningen var spent men samtidig lungn og fin! Trondheim triatlon er nok en konkurranse for viderekomne på flere visJ Videre bar det av sted inn i T1 (skiftesonen). Våtdrakten vrengte jeg av overkroppen mens jeg sprang. Racebeltet med startnummer var allerede festet før svømmingen så det var bare å vrenge av seg resten av våtdrakten, hive på seg sokker og sykkelsko, ta på hjelm og løpe ut av T1 med sykkelen. Jeg tapte sikkert noe tid siden jeg valgte å ta på sokkene og sykkelskoene i skiftesonen. Ellers fikset jeg denne delen uten noe unødvendig knoting og følte meg temmelig pigg. Sykling Tok et par gode drag i fra min nyervervede «rakettdrikkeflaske» på tempostyret og suste utover Byneset. Det var ganske mange i sykkelløypen på dette tidspunktet. Dette tvang meg til å sykle raskere enn planlagt for å ta meg forbi andre løpere, fremfor å måtte sakke av mer enn planlagt for ikke å risikere å blir straffet for «drafting». Med kroppen full av adrenalin etter landgangen ble nok farten litt for høy, men det føltes så godt at jeg klarte ikke la være. Etter kort tid hadde jeg syklet forbi to av mine konkurrenter fra Stjørdal som jeg anså å være (mye) bedre enn meg i både sykling og svømming. Et lite varsel om at jeg kanskje hadde startet litt for hardt. Riktignok kom den ene av dem forbi meg igjen etter ganske kort tid igjen, og vi heiet og ønsket hverandre lykke tilJ Bare gode vibber i traseen! Siden jeg var usikker på om kneet mitt kom til å holde ut hele løpingen, hadde jeg egentlig planlagt å svømme og sykle så fort som mulig. Så fikk det bare briste eller bære med løpingen. Da kunne jeg i det minste være fornøyd med deler av løpet. Med dette i bakhodet syklet jeg videre i høyt tempo. Det skal i rettferdighetens navn sies at landskapet og utsikten over fjorden fra Byneset ikke fungerte som noen brems. Jeg kjente melkesyra litt for godt opp bakkene før Spongdal, men vel oppe på golfbanen følte jeg meg forholdsvis fin etter å ha fått i meg en stor pose med energygel. En kilometer etter Spongdal syklet jeg forbi en av de bedre svømmerne jeg kjenner fra Stjørdal. Jeg tenkte jeg skulle si hei, men han virket så dypt konsentrert at jeg lot ham være i fred. I bakkene ned mot Rye gikk det fort. Jeg har til tider blitt plaget av «wobbling» i rundt 70 km/t, så jeg var litt nervøs for at sykkelen skulle begynne å vibrere da jeg satt i aeroposisjon uten muligheter for rask nedbremsing. Dette gikk bra, men jeg oppdaget samtidig at jeg var tom for drikke. Det var et stort minus, siden det var over en mil igjen av sykkeletappen. Jeg forsøkte å overbevise meg selv om at dette ikke gjorde noen verdens ting for å pleie det mentale, men da jeg nærmet meg Trolla kjente jeg det i bena og tempoet begynte å avta. Heldigvis gikk det mot slutten av syklingen, og rett før T2 klarte jeg å få av skoene mens jeg syklet. Da var det bare å henge opp sykkelen, ta av hjelmen og hive på joggeskoene som selvsagt hadde «locklaces». Tiden i T2 ble på 1 minutt og 18 sekunder. Løping Nå begynte den tøffe delen av løpet, og jeg visste jeg hadde startet for hardt. I Tuddal perset jeg både på svømming og sykling, men klarte likevel å løpe de siste 11 kilometerne på 55 minutter. Denne gangen hadde jeg ikke trent løping de siste 4 ukene, men hadde likevel et LITE håp om at løpingen kunne gå bra. Stor spenning var også knyttet til om knærne mine holdt løpingen ut, slik terapeuten hadde lovet. Til tross for alt dette var det helt fantastisk å starte løpingen. Siste etappe i selveste Trondheim triatlon. Da jeg passerte kone og barn, som hadde laget verdens fineste plakat, stoppet jeg og ga alle sammen en god triatlonklem. Noen vil kanskje si at dette medfører tap av tid. Men det ledet til at hjernen fløt over av dopamin og godfølelser. Det finnes ingen energidrikk som gir bedre effekt enn en familie som heier! Så det var vel anvendte sekunder, også i konkurranseøyemed. Langs med Ilsvikøra var det flere bekjente og folk fra familien som heiet meg ut i løpingen, så jeg hadde virkelig sol i trynet og en anelse vind i ryggen. Men så kom Ilabakken... Fra dette tidspunktet måtte jeg jobbe med det mentale hele tiden. Jeg hadde ikke sjanse til å løpe opp motbakken ved Ilabekken, eller ved Festningen. Jeg måtte hele tiden sette små mål, som å løpe til neste bro, eller løpe til neste drikkestasjon. Det sies at i slike situasjoner er det «mind over matter». I mitt tilfelle var det en meget tung og tilstedeværende «matter», og en «mind» som var i ferd med å ta kvelden. Rett etter stigningen ved Ilabekken ble jeg også tatt igjen av Emil fra Stjørdal, som jeg syklet forbi i begynnelsen. Han løp forbi på lette ben, så det var ikke noe alternativ å holde følge. Jeg hadde to energygels med koffein, og dette boostet energinivået og motivasjonen noe. Jeg hadde ikke overskudd til å se så mye på pulsklokken, og i solskinnet var det litt vanskelig å tyde displayet på den etter hvert litt gamle xt910en. Jeg hadde derfor lite oversikt over tiden, og det føltes som om målsetningen på under 3 timer og 40 minutter var laaangt utenfor rekkevidde. Jeg hadde gått på en kjempesmell!! Likevel var det veldig trivelig å treffe på triatletene fra Stjørdal i løypa! Spesielt imponert over Espen som sprang inn på en 23. plass. Utrolig sterk debut!! Da jeg nærmet meg Ilsvikøra og målgangsområdet, sparte jeg litt på kreftene så jeg kunne avslutte med noe jeg selv mente kunne ligne på et fint driv… Den siste bakken som ledet til oppløpet var utrolig tung, men takket være heiarop fra publikum og familie klarte jeg å samle krefter til en spurt på slutten. I mål Så kunne jeg løpe over mållinjen med hendene i været. For en fantastisk dag!! Totaltiden var 3 timer og 37 minutter. Jeg hadde klart målet mitt! Svømmetiden (pluss løpingen opp til skiftesonen) var på litt over 43 minutter. Ny pers! Sykkeletappen ble unnagjort på 1:31:38, og det er jeg stolt av. Fem mil sykling med over tusen meter total stigning og nesten 33 km/t i snittfart knuser alle mine tidligere sykkelrekorder. Knærne mine var også like hele og uten antydning til smerter. Nå blir det bare å analysere dataene fra løpet, og sette nye hårete mål til neste år. Da skal jeg disponere det slik at løpingen blir en noe mer fartsfylt opplevelse. Med noen ekstra treningstimer og noen beskjedne oppgraderinger på det utstyrstekniske satser jeg på å beholde tempoet i svømmingen og syklingen, og samtidig løpe under en time. Til tross for noe ekstra venting ute på Munkholmen var det et perfekt arrangement. Tusen takk til alle dere som har arrangert løpet, og bidratt til at denne begivenheten kan gjennomføres!! Vi sees! Arne Gjedrem      
Posted in: Ukategorisert